Odelsjenta
I Odelsjenta møter vi Kristin, odelsjente på Gilstad gård, og husmannsgutten Anders.
Handlingen utspiller seg på slutten av 1800-tallet i den lille bygda Aurdal i Valdres, der det er stor forskjell på fattig og rik.
Dyp religiøsitet og overtro blomstrer – og hverdagen er preget av blodslit både for storkar og legdekone.
Kristin og Anders er sterkt knyttet til hverandre fra barnsben av, på tross av klasseforskjellen, og de bærer på drømmen om at det skal bli de to.
Men en dag oppdager Kristin til sin forferdelse at hennes skjebne allerede er beseglet av faren.
Kjærlighet og sjalusi, hemmeligheter og hevn i et bygdesamfunn i endring på slutten av 1800-tallet.
Allerede når bok 14 kom ut hadde serien solgt over en million bøker!
Cappelen Damm har laget en film som en kort presentajson på første bok og serien, se den her.
Serien er skrevet av Anne Marie Meyer og illstrert av Ragna Lise Vikre.
Hjertets stemmeKristin er odelsjente på Gilstad gård på slutten av 1800-tallet i den lille bygda Aurdal i Valdres. Kristin er sterkt knyttet til Anders, husmannsgutten. De har vært venner siden barnsben av, på tross av klasseforskjellen, og de bærer på drømmen om at det en dag skal bli de to. Men en dag oppdager Kristin til sin forferdelse at hennes skjebne allerede er beseglet av faren, Lars
Faren lo en kort, hånlig latter som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hennes. – Det er ikke snakk om hva du ønsker, Kristin. Du har en arv å forvalte. Arven etter meg, og jeg har funnet den rette mannen for deg. Kristin reagerte med vantro. Hva var det han pratet om? Hvordan kunne han? Hennes egen far? Det kunne ikke være sant! Men et blikk på farens ansikt var nok til at hun forsto at han mente alvor. Kristin følte hvordan angsten klemte om hjertet hennes som en jernklo. Hun var blitt lurt og forrådt. Ydmyket og ført bak lyset av sin egen far. Ekteskapsavtalen skal redde Gilstads fremtid og gravlegge Lars Gilstads mørke hemmeligheter en gang for alle. Men det skal snart vise seg at fortiden er i ferd med å innhente både den ene og den andre ... |
|
Håp og lengselKristins stemme var full av forakt da hun endelig klarte å si noe.
– Slår du en barntung kvinne, Torleif? Et øyeblikk så han bare dumt på henne. – Barntung? Skal du ha barn? – Ja, Torleif, jeg skal ha barn. Ditt barn. Du skal bli far. Jeg kommer aldri til å tilgi deg hvis du skader barnet. – Du lyver. Det er bare enda en unnskyldning for å slippe. Kom her ... |
|
Farlig kjærlighetTorleif var hvit i ansiktet, øynene hans var svarte av hat.
Kristin kjente et voldsomt sinne av de stygge ordene hans. Et øyeblikk glemte hun redselen. - Hvordan våger du å kalle barnet for horunge? Hva slags lort av et menneske er du? hylte hun. Kristin stirret på ham, et øyeblikk fikk hun lyst til å slå tilbake, men besinnet seg. Det ville ikke føre noe godt med seg. I stedet sa hun lavt: - Kaller du barnet mitt for horunge en gang til, så går jeg fra deg. Og jeg skal sørge for at alle i bygda får vite hva du har gjort. Kristin kneiste med hodet og stirret nedlatende på Torleif. - Jeg vet at du snart er konkurs, Torleif. Hva om Lars også fikk vite hvor dårlig det står til her? |
|
SkjebnevalgKristin kjente hvordan raseriet flammet i henne, så hun reiste seg og ble stående med hendene på hoftene.
- Hvem er du egentlig? Og hva vil du? spurte hun kaldt Nå hadde også Erik reist seg, og Kristin følte seg med ett fryktelig liten og redd. Han var så stor og truende - Hvem jeg er får du tidsnok vite. Men jeg håpet vi kunne bli venner, eller noe mer enn det. - Men jeg er kanskje ikke fin nok for deg? Stemmen hans var hard nå, øynene enda mørkere. - Du svarte ikke på spørsmålet mitt? Kristin stirret trassig på ham. Han grep tak i armen hennes, og trakk henne inntil seg. - Vi skal bli godt kjent, jeg har god tid. Øynene hans boret seg inn i hennes, naglet henne fast. Han var så nær at hun kunne kjenne lukten av ham. |
|
UønsketKristin kunne ikke forstå hvordan faren hadde kommet på dem. Lars var ildrød i ansiktet og øynene hans gnistret. Kristin ble stående stum av overraskelse.
Lars så fra henne til Anders. Stillheten som fulgte var trykkende, men blikket til Anders vek ikke en tomme. - Jeg anmoder deg, Anders Brenden, om å ta med deg tingene dine og forsvinne fra gården øyeblikkelig, sa Lars med tilkjempet ro. Stemmen var iskald, Kristin så hvordan kjevene hans arbeidet, mens øynene som hvilte på Anders var svarte av raseri. Kristin knyttet nevene mens tårene sved bak øyelokkene - Du kan ikke mene dette, sa Kristin. Du kan ikke bare jage arbeidsfolket mitt. - Jeg jager hvem jeg vil, brølte han. Så, se og kom deg av gårde. Han hyttet med stokken mot Anders. |
|
VårmåneKristin og Dortea sto i bryggerhuset og støpte lys. Fraværende dyppet de lys ned i den store gryta med vann og talg som hang over ilden. Stemningen var uvanlig tung dem i mellom.
Plutselig satte Dortea seg hardt ned på en stol. – Jeg tror jeg hater din far, Kristin. Kristin sperret øynene opp og stirret vantro på moren. – Mor! Det mener du ikke. – Jo, Kristin, det mener jeg, sa hun hardt. – Men hvorfor skulle du hate far? Jeg vet at han er stri og egen, men … jeg trodde du var glad i ham. Dortea smilte sårt. – Jeg har aldri elsket din far. Det var mine foreldre som bestemte at jeg skulle ekte Lars. Jeg hadde ikke noe valg. Det var en annen jeg ville ha. |
|
Skammens tårerDortea lukket øynene.
Så blind hun hadde vært. Eller var det slik at hun ikke hadde villet se? Hun orket ikke mer. Rommet gynget rundt henne, alt var så uvirkelig. Så tok hun seg sammen og møtte øynene til Lars. – For en skam du har ført over oss, Lars. For en vanære. Lars rakte den ene hånden frem og grep etter Dorteas. Hun ristet den av seg og reiste seg. – Tilgi meg, Dortea, tilgi meg. Og … vær så snill, ikke bring dette videre. Det vil ødelegge oss fullstendig … Vårt rykte og Gilstads anseelse vil være ødelagt for evig tid. – Det burde du ha tenkt på før, svarte Dortea hardt. |
|
I løgnens maktKjellaug stirret forferdet på Hallgeir. Den hvite skjorta var åpen i halsen, og det blonde håret var bustet og fuktig av svette. Hun satte hendene på hoftene og så trassig på ham.
– Jeg danser med hvem jeg vil, Hallgeir Storli, og hvem det måtte være har du ikke noe med! Kjellaug var arg. Hva innbilte han seg egentlig, den halvgamle bonden? Hallgeir flirte stygt og tok et ustøtt skritt mot Jørgen. – Det skal vi nå se på, snøvlet han og dyttet til tateren. – Gå, sa han. – Vi vil ikke ha slike som deg her. Nå hadde Kjellaug fått nok. Hun stilte seg foran Jørgen, som hadde forholdt seg taus etter at Hallgeir kom og ville bryte inn i dansen. – La ham være i fred, smalt det fra Kjellaug. – Han har ikke gjort deg noe. Det ble dørgende stille rundt dem. Musikken stilnet og folk begynte å trekke nærmere. |
|
LengselKjellaug stirret på svigermoren. Var det noe Ragnhild fryktet, så var det at hun mistet Hallgeirs hengivenhet.
– Du eier ikke Hallgeir, han er en voksen mann. Han har egen familie å ta vare på nå. Slipp ham, Ragnhild, han er ingen unge lenger. Folk snakker om deg i bygda og ler av deg. Ragnhild summet seg og tok et skritt mot Kjellaug, ansiktet var rødt av raseri. – Du har fordreid hodet på Hallgeir, di førkje, presset hun frem mellom sammenbitte lepper. – Hovmod står for fall, for en dag vil han oppdage hvordan du er. Blikket hennes streifet Andris et øyeblikk, gråten hadde stilnet, nå lå han med hodet inn mot morens skulder og suttet på tommelen. – Du skal ikke være så hovmodig, Kjellaug. Det straffer seg, fortsatte Ragnhild, stemmen var iskald. |
|
Blindt begjærKristin så på svigersønnen. Han var rød i ansiktet av sinne og forlegenhet, men svarte ikke. Kristin tok et skritt nærmere og låste blikket hans.
– Husk hvem du har med å gjøre, Hallgeir. Jeg kan gjøre det svært vanskelig for deg om jeg må. Kristin hadde aldri truet noen, men nå nølte hun ikke. Hun hadde alltid vegret seg for å bruke den makten hun hadde som husfrue på Gilstad. Men nå gjaldt det hennes egen familie. For å beskytte Kjellaug og barna kom hun til å gjøre det som var nødvendig. |
|
Tvilens skyggeKjellaug kjente tårene svi.
– Jeg håper du kan tilgi meg, Jørgen. Livet mitt er her, hos barna. Jørgen grep hendene hennes, knuget dem. – Du kan ikke gjøre dette mot meg, mot oss. Du hører til hos meg, forstår du ikke det? Kjellaug gråt nå. Hvordan skulle hun få ham til å forstå? – Jørgen, ikke gjør det vondere enn det er. – Jeg skal snakke med Hallgeir, han kan ikke holde deg her mot din vilje, sa han hardt. Kjellaug trakk seg ut av favnen hans og stirret på ham. Øynene var store og redde. – Du vet ikke hva du sier. Han kommer til å drepe deg. |
|
Anklager– Ta ham vekk. Jeg orker ikke se ham. Ta ham vekk, skrek hun.
Barbro løftet hånden skremt opp foran munnen. – Men kjære, mumlet hun og så fortvilet på doktoren. – Ta ham med deg du, sa han lavt, – så skal jeg ta meg av Kjellaug. Se om du finner Hallgeir, jeg må ta meg en prat med ham etterpå. Barbro løftet gutten opp og bar ham med seg ut. I døra snudde hun seg og kastet et skremt blikk på Kjellaug, som stirret vilt rundt seg mens hun hikstet og gråt. – Å, kjære Gud, ikke ta fra henne forstanden også, ba hun mens den hjerteskjærende gråten skar henne i ørene. |
|
I gode og onde dager– Mor, det er ikke sant, er det vel? avbrøt Kristin.
Moren svarte ikke, blikket vek, hun reiste seg og ble stående og stirre fjernt inn i ilden. – Mor, sa far noe om Harald før han døde? Dortea ristet svakt på hodet. – Nei, ikke noe det var mening i. Svaret kom lavt og nølende. Hvorfor fikk hun en følelse av at moren løy? Dortea snudde seg brått. Øynene var harde. – Harald har ikke krav på noe. Lars anerkjente ham aldri som sin sønn. – Er du sikker? Du vet hva det betyr om far har … |
|
Den vonde hemmelighetenKristin møtte morens øyne.
– Jeg fant brevet i fars gamle bibel, i en kiste på loftet. – Hva gjorde du der oppe? ville moren vite. – Jeg lette etter fars gamle papirer. Moren hev etter pusten. Hun kastet et blikk på Sigbjørn, som satt like rolig. Han sa ingenting. – Du visste om dette, gjorde du ikke? Moren svarte ikke, hun klemte fremdeles hardt om det sammenkrøllede brevet. Øynene stirret forbi Kristin. – Mor, svar meg! |
|
Lykkens pris– Solveig skjemmer ingen! Kristins stemme var skarp nå.
– Jeg vil ikke ha henne på gården, og ser helst at lensmannen henter henne. Liv sto på sitt. – Solveig blir her til hun er ferdig med å sone, sa Kristin rolig, mens hun kjempet mot raseriet hun kjente. – Jeg forventer at du behandler tjenestefolkene med respekt, og jeg håper at jeg slipper å se en tjenestejente bli bortvist fra stuene våre igjen. Liv bleknet, så tok hun seg sammen. – Solveig hadde ingenting der å gjøre, hun fornærmet lensmannsfruen. Det går virkelig ikke an. |
|
Sviktet– De finner ham, det er jeg viss på. Onkel Harald kjenner skogen bedre enn noen, det samme gjør Anders. Kom nå, Embret, du kan ikke stå her ute i regnet. Da blir du syk.
– Men tenk om de ikke finner Sigurd? – Ikke vær redd, han er snart hjemme igjen. Nå skal du sove. – Du er ikke sint? Stemmen skalv da han tittet engstelig på Kristin. – Nei, jeg er ikke sint. Ingen kommer til å bli sint på deg, sa hun mildt. |
|
Smertens høst– Slipp ham, Ragnhild! Kjellaugs stemme skar gjennom rommet.
Ragnhild skvatt til og slapp Andris, som ble stående og hyle. – Hva er dette for slags oppførsel? Kan du ikke lære ham folkeskikk, jente? Ragnhild så rasende på Kjellaug. – Du slår ham aldri igjen! Ser jeg at du legger hånd på Andris en gang til, skal jeg sørge for at alle får vite hvordan du behandler ham. – Det tror du folk vil tro på? Ragnhild lo en kald og skurrende latter. Hun snudde seg mot Ragna og rakte frem hånden. – Bli med meg, så skal jeg … |
|
GjensynIdet Marte snudde seg, stilte den ene konen seg foran døren med hendene foldet foran den store magen.
– Jaså, er det slikt tyende som er ute og går. Stemmen var kald som is. Marte svelget, hun skottet bort på de andre, men ingen sa noe. Det var noe hardt og uforsonlig i ansiktene deres som skremte henne. Hun trakk pusten dypt og så på kvinnen. – Vær vennlig og slipp meg frem, sa hun så rolig hun klarte. Pulsen dunket i halsen hennes, hun håpet kvinnen ikke merket hvor redd hun var. – Hvordan våger du å vise deg blant folk? Vi vil ikke ha slike som deg her, vil vi vel? spurte kvinnen og snudde seg mot de andre. En bifallende mumling bredte seg i lokalet. |
|
For kjærlighetens skyld– Jeg beklager at Kjellaug ikke sa det som det var da dere giftet dere, men er det ikke på tide at du tilgir henne? Vi kan alle trå feil.
– Det vet vel du, kan jeg tenke meg, svarte Hallgeir og svaiet. Han var rød i ansiktet av raseri nå. – Snakk for deg selv, Kristin, jeg har ikke bare en død sønn å sørge over. – Hva mener du med det? Du er ikke den eneste som har opplevd smerten ved å miste et barn, sa Kristin. – Men livet går videre, Hallgeir. Hvis vi skal begrave oss i selvmedlidenhet og sorg, går vi til grunne. Men det er kanskje det du ønsker? – Skal du stå der og se på at din datter og min hustru står i med denne tateren som er far til horungen hennes? Jeg burde drepe dem begge. |
|
Uten tilgivelse– Min datter trenger ingen av dere, sa Hallgeir hånlig. – Har ikke dere ødelagt nok?
Han klemte hardere om geværet. – Ragna har ingenting med dere å gjøre lenger. Nå går du, ellers skyter jeg. Hallgeir rettet geværet mot Kristin. – Du er gal, Hallgeir. Du kommer aldri til å vinne Ragnas tillit om du skyver henne fra oss. Med tiden vil hun vende seg mot deg. Og din mor, la hun til. – Vi får se, sa han, stemmen var iskald. – Nå går du, ellers skyter jeg! Kristin hørte et klikk idet han spente hanen. |
|
Bak maskenRagna stirret forbauset på Kristin før hun tok imot brevet og holdt det varsomt. Munnen bevret ørlite, så Kristin. Hun la hendene på skuldrene hennes og så mildt på henne.
– Nå må du høre godt etter, sa Kristin lavt. – Gjem brevet godt, og les det når du er alene. Du må ikke vise det til Ragnhild eller din far. Kan du love meg det? Ragna nikket. – Det er fint. – Hvorfor kommer hun ikke og henter meg? spurte Ragna brått, det var kommet noe hardt i øynene hennes. – Hun lovte å hente meg. Er hun ikke glad i meg mer? |
|
Skjebnetimer– Syns du det passer seg for en enke å treffe andre menn før ektemannen er blitt kald i graven? Ragnhilds blikk boret seg inn i Kristins, om munnen lå et foraktelig smil.
– Jeg legger meg ikke etter noen. Hvis det er doktoren du sikter til, så ville det være svært uhøflig av meg ikke å snakke med ham når jeg treffer ham. Hvordan våger du å komme med slike grunnløse påstander? Ragnhild lo, en hard, kald latter. – Hvem prøver du å lure? Alle ser hvordan du legger deg etter doktoren. Du burde virkelig holde deg for god til å reke etter mannfolk, også i din alder. |
|
Mørke krefterSigurd snudde seg mot Håvard. – Dere blir vel med hjem til Gilstad og spiser først? Harald kjører dere sikkert hjem etterpå.
– Jeg sier ja takk, det skal smake godt med litt mat. Hva sier du? Håvard snudde seg mot Marte. Hjertet sank i henne. Hun ville helst hjem med en gang, det var så mye hun måtte snakke med Håvard om, men hun forsto at han gjerne ville bli med til Gilstad, så hun nikket samtykkende. Noe fikk henne til å snu hodet da de kjørte vekk fra stasjonsområdet. Det isnet i nakken da hun fikk se ham. Det mørke, sugende blikket hans boret seg inn i hennes. Ansiktet var hardt. Ondt. |
|
Kjærlighetens offerRagna snudde seg mot henne. Et langt øyeblikk sto hun og stirret på moren med øyne som var hovne av gråt.
Kjellaug kjente en dyp angst hugge tak i henne da hun så inn i det blå blikket til datteren. – Hvorfor kom dere hit? skrek Ragna. – Jeg vil ikke se dere, kom dere vekk, fordømte taterpakk. – Ragna, hvordan kan du si noe slikt? Jeg er moren din og jeg er glad i deg. – Du er ikke moren min lenger. Hun spyttet mot henne. – Jeg hater deg. Jeg vil aldri se deg igjen. |
|
DrømmerKjellaug satte øynene i moren. Tårene rant, og stemmen rommet en dyp sorg.
– Jeg kommer ikke tilbake hit, ikke så lenge Hallgeir er i live. Du forstår det, mor? Jeg kan ikke ta sjansen på at Ragna får se at Hallgeir slår meg i hjel. Eller at han gjør Jørgen eller Andris ille. Kristin grøsset og slo armene om seg. – Jeg kan ikke tro at han er i stand til det. Han er stor i kjeften, men jeg nekter å tro at han mener det han sier. – Denne gangen mente han alvor, sa Kjellaug. |
|
Kjærlighet og savn– Jeg kom for å be om unnskyldning for at jeg var så sur på dansen, men jeg kunne visst ha spart meg turen. Jeg er ikke bra nok for deg, skjønner jeg.
– Hva er det du prater om? Ragna stirret på ham. – Jeg er ikke sint på deg, men du skremmer meg noen ganger. Embret grep henne i armen og så intenst på henne. – Du vet at jeg er kjær i deg, og har vært det lenge. Jeg hadde håpet at du etter hvert kom til å føle det samme, men jeg ser at det har vært forgjeves. Jeg er ingenting, en fattiggutt som har vokst opp på nåde på Gilstad, kan ikke måle seg med en rik bondesønn. Hva vet du om ham, forresten? |
|
Vinterstorm– Takk for en deilig dag, sa hun. – Og takk for ringen, jeg skal bære den så ofte jeg kan. Ingen har gitt meg en så fin gave før. Takk. Hun strakte seg på tærne, kikket seg fort rundt for å se om noen la merke til dem, så ga hun ham et lett kyss på munnen.
Plutselig hørtes musikk. Et par spillemenn hadde stilt seg opp i den smale gaten. – Vil du danse? spurte Øystein. – Ja, nikket hun. Med ett sto Torger foran dem. – Denne dansen er min, sa han. Han sendte Øystein et advarende blikk før han strakte frem hånden og bukket. |
|
Renkesme– Jeg kan ikke treffe deg mer, det er en del av avtalen, kom det stille.
Ragna fikk ikke frem et ord, halsen tyknet. Så rev hun seg løs og reiste seg. Travet frem og tilbake over gulvet før hun stilte seg foran ham. – Vet din far om dette? – Ja, han har rådet meg til å gjøre som lensmannen vil, ellers slipper jeg ikke ut. – Da blir din mor glad, hun har aldri ønsket meg som svigerdatter. Ragna begynte å gråte, tårene strømmet nedover kinnene. |
|
Ingen kjenner dagen– Jeg vil gjerne besøke ham, sa Ragna. – Hvis du kan si meg hvor han er …
– Det kommer ikke på tale! Fru Voldens stemme skar gjennom rommet. Ragna hadde aldri sett henne så rasende før. – Du skal holde deg unna vår sønn. Har du ikke gjort ham nok vondt? – Det er ikke min feil at han ble tvunget til å reise, sa Ragna gråtkvalt. – Jeg har aldri ønsket ham noe vondt. Jeg holder svært meget av ham, det vet du! Hun satte øynene i fru Volden, sint og såret over den urettferdige beskyldningen. – Hadde det ikke vært for deg, hadde Øystein fremdeles vært her. Nå vil jeg at du skal gå, og aldri mer vise deg her på gården. Hun knep munnen sammen til en strek, reiste seg og ble stående og se på Ragna. – Har du forstått hva jeg sa? Fru Volden ga seg ikke. – Jeg vil at du skal la oss være i fred, gjentok hun. |
|
NarrespillKjellaug bråstoppet da hun kom ut på tunet. Et øyeblikk sto tiden stille. En vakker, ung kvinne sto ved siden av vognen og stirret mot henne.
– Ragna! hvisket Kjellaug. – Du kom! Hun gikk langsomt mot henne, og strakte frem hendene. – Ragna, datter min! Halsen var tykk av gråt, og blikket ble sløret. Det var nesten ikke til å fatte at hun endelig fikk se igjen datteren. Ragna tok et par skritt mot henne og grep hendene hennes. – Mor! sa hun lavt. |
|
Bitre følelserRagna møtte blikket hans og grøsset. Det glimtet av noe mørkt og farlig, noe hun ikke hadde sett hos ham før.
- Jeg vil aldri høre navnet hans nevnt i dette huset mer, og du skal love meg at du aldri forteller barnet om Øystein. Det er mitt barn, og det skal du si. Ragna svelget tårene som brått var der. Det var prisen hun måtte betale. Med ett innså hun hvor avhengig hun kom til å bli av Torger. Det var en skremmende tanke, men kjærligheten hun bar til Øystein, måtte hun gjemme dypt i hjertet. - Det lover jeg, sa hun. |
|
Knuste drømmer
Ane løp så fort hun turde, stien var full av gamle røtter og små steiner, hun måtte ikke falle. Mannen bak henne halte innpå, skrittene hans kom stadig nærmere. Hun skrek da hun kjente en hånd som grep henne om armen og dro henne rundt. – Endelig, der fant jeg deg, sa en hes stemme. Ane stirret skrekkslagen på det skjeggete ansiktet, men hun visste hvem han var. Den harde stemmen og det brennende blikket vekket til live minner i henne som hun hadde gjemt og prøvd å glemme.
| 
| Fakta
Utgitt: 13. februar 2012
IBSN: 9788202373023 Språk/målform: Bokmål Innbinding: Heftet Nummer i serien: 32 Antall sider: 252 Forlag: Cappelen Damm |
Tid for lykke
Hilda så ned i gulvet.
– Se på meg, sa Ragna. – Jeg vil ha et svar. Hilda vred seg, men hun løftet hodet og så på Ragna. Det var noe trassig i de vakre øynene, og en kulde som fikk Ragna til å fryse på ryggen. I neste øyeblikk var det borte, og hun lurte på om hun hadde sett feil. – Jeg ville ikke at du skulle bekymre deg, du har så mye annet å tenke på. Dessuten var jeg redd for at du ville bli sint. Hun stirret fortvilet på Ragna. – Det skal ikke gjenta seg. Ragna så granskende på henne. Hun visste ikke hva hun skulle tro. Hilda virket oppriktig, samtidig hadde en vond mistanke begynt å spire i henne. | 
Bedre bilde vil komme !
| Fakta
Forventes utgitt:
10. april 2012 IBSN: ukjent Språk/målform: Bokmål Innbinding: Heftet Nummer i serien: 33 Antall sider: 253 Forlag: Cappelen Damm |
Anne Marie Løvlie Meyer
Anne Marie er født i 1959. Hun bor i Oslo, men er opprinnelig fra Etnedal i Valdres og er selv av husmannsslekt.
Hun sliter Odelsjenta er hennes første underholdningsserie.
Anne Marie er også en blogger, klikk deg inn på hennes private blogg her.
Hun sliter Odelsjenta er hennes første underholdningsserie.
Anne Marie er også en blogger, klikk deg inn på hennes private blogg her.
