Året er 1939. Atten år gamle Kristin er som andre ungpiker. Hun vokser opp på en gammel husmannsplass med en tømmerstue og et lite fjøs som er omgjort til smie. Faren er smed. Han var opprinnelig svensk, tidligere rallar, og mistet hele familien sin i tæring. Moren til Kristin er fra gården Lia, som husmannsplassen var lagt under. Kristin har tre småsøsken. Olav på femten år, Elsa på tolv, og den lille hjerteknuseren Jorunn på seks. Familien har nok av mat, men lite av annen overflod. Kristin har en lykkelig oppvekst med kjærlige foreldre. Problemene starter når hun forelsker seg i Jan Bjørnstad, sønn av Trysils største skogeier.

Jan Bjørnstad kommer fra en velstående familie, er kjekk og har Trysils vakreste sangstemme. En dag blir moren til Kristin alvorlig syk, og hun må overta ansvaret for husstellet og de tre småsøsknene. Jan får høre om sykdommen, blir han fjern og vil ikke treffe henne. Oppe i alt dette er det ikke lett å ta innover seg nyhetene om Hitler og Tysklands angrep på Polen. I tillegg til alle de andre bekymringene, bærer Kristin på hemmelig-
heten om det grusomme som skjedde nede ved elven en sen mai natt. Med krigen kommer valg som får store konsekvenser for Kristins liv.

Cappelen Damm har laget en film som en kort presentajson på første bok og serien, se den her.
Serien er skrevet av Else Berit Kristiansen og blir på 36 bøker. Den er illstrert av Hans Lindahl.

Else Berit er født i 1960 og oppvokst på Hamar. I 1976 flyttet  hun til Tynset og bodde der i tyve år, før hun bosatte seg i Oslo.

Som forfatteren selv skriver: Jeg har vært innom en rekke forskjellige yrker og har blant annet skrevet to monologer for teateret, ”Emma” og ”Zombie”. I tillegg har jeg holdt på med idrett, primært volleyball. Jeg er skilt og lykkelig med singeltilværelsen. Da min søster døde i en bilulykke i 1988, ble jeg ”mor” til hennes datter Karina, og til sommeren kommer mitt første ”barnebarn” til verden. Jeg hadde en såkalt traumatisk barndom, men i dag er jeg takknemlig for alle vanskelighetene som er kommet i min vei. Det har gitt meg evnen til å glede meg over de små ting, og til å kjenne takknemlighet. Jeg begynte tidlig å lese. I åtteårsalderen tok jeg fatt på Anne Cath Vestlys Aurora og pappa. Dermed var jeg fortapt og slukte alt hun hadde skrevet. Siden ble det Prøysen, Frøken Detektiv, Onkel Toms Hytte osv. Etter hvert gikk jeg over til biografier. Da jeg så kastet meg over det skjønnlitterære, gjorde forfattere som Sigrid Undset og Oscar Braathen dypt inntrykk.

Hvordan "I krig og kjærlighet" ble til:
Begge mine foreldres familier var traumatisert etter krigen. Dette gjorde at jeg ble interessert i hvordan krigsårene hadde preget folket og nasjonen. Jeg tilbrakte utallige timer med å spørre mine nærmeste om hva de hadde opplevd under okkupasjonstiden. Bestemor leste aldri eventyr for meg, hun fortalte om krigen.
Jeg søkte opplysninger i historiebøker, men syntes de var ensrettet og lite egnet til å gi et større perspektiv på denne viktige delen av vår samtidshistorie. Jeg leste beretninger skrevet av folk som hadde overlevd motstandskamp og fangeliv, men jeg savnet litteratur som kunne gi meg en dypere forståelse av hvordan det var å leve den gang. Da jeg begynte å lete etter norsk skjønnlitteratur som tok opp dette temaet, fant jeg ikke noe av betydning.
Senere har jeg forstått at jeg lette etter noe som lignet de historiene familien min hadde fortalt. Det var bare én ting å gjøre – jeg måtte skrive en roman selv. Og jeg skulle skrive den akkurat slik som jeg ville ønsket å ha lest den. Det var så mange viktige ting å fortelle at det måtte bli mange bøker. Og jeg måtte nå ut til hverdagsmenneskene – de som bar oss på ryggen under krigen. Til dette formålet er serieromanen perfekt.